h-moll. Damestøvletter

.
Dette er egentlig to innlegg. Det ene begynte på torsdag, jeg mener,
det ene begynte jeg på på torsdag, eller
så mener jeg at
det begynte på torsdag.

Det har ingenting med h-moll å gjøre og ganske lite med damestøvletter.

Min mor har sagt, omtrent fra da jeg var voken nok til å skjønne nyansen, at
"forelske seg gjør man jo hele livet".
Underforstått - i noen annen enn sin elskede som man lever med eller eventuelt i ham også.

Jeg har, helt fra første gang hun sa det, forstått at selvfølgelig er det slik at man
begeistres over flere. Selv har jeg vært begeistret i langt flere enn jeg har vært forelsket i. De jeg har kunnet tenke meg å leve noen kortere strekning sammen med har vært
ennå færre.
Noen ganger har jeg hatt kjemi med menn som har vært
feil likevel.
for gamle. for unge. gifte. veiledere. bare ikke helt rett.
når en er singel rygger en fortere, så det ikke skal bli misforståelser og komplikasjoner.
noen trenger en ikke rygge for. En kjenner bare at "vi har noe" og så er det nok.
Det er da jeg tenker at det er flott at det finnes mennesker man har en klangbunn med.
At det tross alt finnes sånne mennesker.

Så fikk jeg kjemi med en mann som var
passe gammel. singel. ugift. uskilt. helt rett. mye bedre
[for meg]
enn jeg hadde kunnet forestille meg.

Det er fint.


På torsdag sprang jeg på en av begeistringene.


Det vil si, jeg ble invitert med på møte. Fikk se en ny rolle.

Det er rart, når en møter noen som er gift, og du er "gift", og det er kjemi, kanskje ikke hele veien, hvem vet det før man har prøvd. som bekrefter deg, med avstand, men likevel ikke helt, når det er god bekreftelse, men ingenting som skal løpes linen ut.
Det er da jeg tenker på min mor som sier at forelsket blir man hele livet.
Det er da jeg tenker at det er flott at det finnes mennesker man har en klangbunn med.

Det var torsdag.
Jeg kom hjem sent, skrev noen mail. Fikk svar, "detsamme, det var en overraskelse som forgyllet ettermiddagen".



h-moll
Johann Sebastian hele dagen, fest om kvelden.
Det viser seg at mine relativt nye høyhælte svarte støvletter er suverene som dansesko.
Selvgående. Selv på korfest kan det danses (det var för väl det, hvor mange ganger skal vi måtte synge punchen kommer?) - i blomstrete miniskjørt, støvletter og ødelagte nylonstrømper.

Miniskjørt, salsa og høye støvletter var en klar suksess.
Det viser seg at det ikke skal mer til før noen ser nye sider (ens mandag-klokken-sju-person er forsåvidt nokså fjern fra den vampete festdamen).

"Du som er gift" (til den komplimenterende førstetenor).
"Det har aldri hindret meg" (ertende, tilbake)
Deretter fortsetter vi med ryddingen under overoppsyn av hans hustru, festgeneralen.


Det gjelder å finne grensense. Dissonsanser, harmoni, septimer; - høye kvinter, lave terser, dur - moll.

Kjedelig

"alt er så kjedelig nå"
tenkte hun mens hun satt strikkende i lenestolen og betraktet en sovende mann i sofaen.
"vi jobber for mye og har ingenting å si hverandre, annet enn hverdag og holde-hodet-over-vannet-tankene som i seg selv er både kjedelige og altfor selvmedlidende til å ytres"

"Dessuten er det ingenting som er akutt.
Det verste er over, nå er det trettheten etterpå som trenger på.

Men det er litt kjedelig."

Den sovende i sofaen strakk på seg.
Demonstrerte, helt udramatisk, den enkle estetikken i en mannsoverkropp i hvit t-skjorte.

Bedre

Plutselig gikk det litt bedre.

Skrev en mail
og fikk hjelp til å få tilbake musikken.
Jeg liker kloke kvinner med varme hjerter.
Som kan sette seg inn i hvordan andre föler det
- ta ting på alvor - og gjör dem bedre.

Snakket med en annen klok kvinne
som tok bort en deadline
Det hjalp i en dag.
Så innså jeg at de andre deadlinene ikke heller föltes helt gjennomförbare.

Det som hjalp mest
var når den travle mannen kom hjem og skjönte at her måtte klemmes litt.
Ikke bare klem-og-sov, men klem-og-snakk.
Og en hel dag med hjemmekontor, uten kolleger, telefoner, smalltalk på lunsjen og generelle holde-fasaden-tendenser.
Hjemmekontor med pizza til lunsj (takket väre mannen) og varme kjöpekanelboller i microen til kaffen (takket väre meg selv. Jeg tar gjerne to!) og en samtale til med den kloke kvinnen som tar bort deadliner.

I det hele tatt var dagen så beroligende at jeg sporenstreks tok en joggetur, ryddet, laget salat,
tok fram ingredienser til sausen og var glad og fornöyd da mannen kom hjem for å lage spaghetti bolognese til oss (han gjör den best).


Å få unnagjort noe hjelper alltid.
Og å sove.

Hvor er musikken henne?

Jeg har mistet musikken.
Ikke den på radio, på plate, i butikken, på konsert.
Den er der.

Jeg blir spilt for, ofte, og liker det.
Det er min egen som er borte.
Jeg vet ikke hvorfor den har forsvunnet, jeg vet bare at det er for lite
av den,
for lite
sangglede,
jeg blir begrenset til
mezzo piano
stemmen min får ikke klinge fritt,
enten synger den feil
eller for sterkt
for fort
eller for langsomt.
(lar jeg meg fortelle, i plenum, rent generelt,
og tar det til meg
som om alle feil som gjöres
er mine)
(det er ikke så mye som er rett, så det
spiller ingen rolle hva jeg plukker opp)

Sammen blir det ikke heller musikk
Når vi närmer oss
haster vi videre til noe vi ikke kan

Men jeg vet
jeg overreagerer.
krisemaksimerer

og jeg tenker
hva er det med meg
trenger jeg virkelig så mye bekreftelse

Kanskje jeg gjör det, kanskje
jeg ikke er så sterk og flink og uredd og soleklar
som alle later til å tro
kanskje
trenger jeg å få höre
at jeg er flink
kanskje trenger jeg
få tid
til å väre flink

{la tonen
vibrere, klinge, beröre
i mezzo piano}

Skal opp tidlig. Går opp fra de pratende menneskene i stuen, leser litt, slukker lyset. Lydene er for det meste glade og ikke så sterke at de holder en våken. Det er den der hersens joggeturen. Speedet, opplagt.

Går inn på naborommet. "Får ikke sove". Lett furten tone. "Vil du legge deg her da?". Jeg legger meg i den trangeste köysengen (vertikalt) jeg har ligget i med unntak av NSB. "Kaldt. Kan du hente dynen min?" Jeg får dyne. Titter bort på et par underarmer jeg liker. Sovner tross lys fra leselampe og iherdig tangenttasting.

"Vil du legge deg ordentlig nå?" Arbeidet er ferdig. Fröken snikende ullteppe tusler inn igjen i sengen. Får selskap. "Sov du noe?" "Mm. Hvordan visste du at jeg skulle få sove inne hos deg". "Du fölte deg vel trygg".


Jupp. Som om alt i hele verden var ok.

Det er så stor forskjell på

å ha fast jobb med noe man faktisk gjör ganske bra
og å
gå på ungdomsskolen og velge videregående og hvilken linje man skal satse på
gå på videregående og söke seg til universitetet gå på universitetet og lure på hva f*en man skal med dette da

jobbe på universitetet men ha tidsbegrenset horisont på virksomheten.

Det er også stor forskjell på å
jobbe med det man er utdannet til og oppdage at det jeg kan trengs, ganger to

og å
gå på universitetet og synes at det stort sett er ganske interessant men innbille seg at dether er alt for teoretisk, det kan da ikke väre noen som trenger dette...
(Det viser seg at det er det...)

Det er milevis forskjell på å

väre ferdigutdannet men uten jobb og föle seg ydmyk med hatten i hånden og lure på hva man skal bli når man blir stor, selv om man er ganske stor allerede

og å ha

havnet rett og merke at det virker som om et forblöffende antall mennesker syns at akkurat JEG er den som bör löse dette problemet. Mystisk nok. Og det neste. Og kommer jeg til å ha tid til ferie neste uke, egentlig? Antagelig ikke.

Det er også forskjell på å

väre mer eller mindre sökende; kommer jeg noensinne til å finne noen

og å

fastslå med störste mulige sikkerhet at det er vi to. Det påvirker også valg. For det er

stor forskjell på å ha den spennende jobben på "feil sted", få det relativt höyt hengende stipendet på et annet, feil sted

og å

få "ja takk, begge deler". (lucky bastard!)

Og
Når det går mindre tid, tanker og kraft til å lure på resten-av-livet og er-dette-rett og hva-skal-jeg-bli-når-jeg-blir-stor blir man plutselig så forblöffende fokusert.
Når det ikke hersker forvirring om retningen er det bare å peise på.
Selvfölgelig ikke helt uten kart og kompass.
Og föle seg
nyttig
dyktig
satt pris på
(summa summarum bekreftet)


men også litt overarbeidet...

Girlfriend from hell...

Jajamen.
Personlig syns jeg jo at jeg hadde gode provokasjoner.
(Objektivt sett vet jeg at provokasjonene får akklamasjoner om jeg tar dem til x antall venner og när slekt. Min egen unntatt, forsåvidt).

Men likevel.
Jeg skal vel gå med på at reaksjonene egentlig ikke sto i proporsjon til provokasjonene.
Man kan likvel ikke stikke under en stol med at "jada, kjäre, det er snart den tiden av måneden". Når man omsider får spörsmålet. (The penny dropped, ey? Vil minnes - 17. mai, ey?).

Det er et åpent spörsmål hvem som lider mest dog.
Jeg?
Vi sier jeg.
Men jeg HAR litt dårlig samvittighet.
Og greit å väre venner igjen.

Heh.

I walked in the redwood forest.
An eerie landscape, home of giants -

Though I never saw them
their presence was felt.

A giant footprint, a smell of something left behind
haphazard cooking;
forest mice and other vermin.
Beetles for texture. Pinecones for flavour.
A meal for someone not really fussed.

This evidence of sordid ordinary life aside,
there seemed to me some kind of
telepathic transfer
in the air.

Though never truly malign,
the message came to me quite clear: The intruder here
was me.
And though I only touched the fringes of the giants' home
and though my visit seemed accepted, for a while,
if I behaved
it seemed to me that something roused
the more I ventured
through the forest, past a clearing, see the gorge!

And that a force of nature, something uncontrolled
could take me over,
if it chose.
Body lost to giant way of life,
soul to giant thought,
mind to loss of words.

To have the forest take me over.
Eat. Dwell. Not really care.
What life would that be?
A life I'm truly glad has not belonged to me.

Vårönske

Gi meg en symfoni,
gi meg musikken,
et vell av toner å drukne i,
et lass av harmonier.

Gi meg en tidlig morgen
svevende over den mursteinsröde byen
med irrgrönne kobbertetaljer
og Skagerraklys.

Gi meg en blomstereng,
gi meg en plen,
en fluktstol å sovne i,
en utekafé og en venn.

Gi meg en vilje, en retning, en dröm.
Gi meg de brennende hjerter.

Oppfordring?

"Du har ikke oppdatert bloggen din på en stund", kommenterte bloggens antagelig eneste leser som husker linken fra måned til måned.
"Det er kanskje ikke like mange angster?"

Åjo.
Men de er forskjellige.

Og har kanskje ikke like poetisk form. "Over de urder blå", liksom. Hvor tar jeg det fra?



Men det som skjedde var jo at når Gjendineggen var passert dukket det opp et helt nytt landskap; å komme hjem.
Og jeg vet at jeg sa "jeg vet at det er irrasjonelt av meg, men jeg er liksom redd for at jeg kommer til å se deg mindre når jeg flytter tilbake. Nå ser jeg deg jo hele tiden når jeg ser deg, men vi er jo så travle begge to..."
Han sa "vi får vel flytte sammen da" og så var det ikke mer med det.


Er det noe som er sikkert i livet er det at tiden går.
Plutselig er det tre helger igjen. 20 dager. Et bad som skal pusses opp ferdig, rom å male. Tiden går selv om en ikke er ferdig.
Og når vi ikke jobber, når jeg kryper inntil deg, når du kryper inntil meg, når verden er varm og myk og mörk og när.
Når du står opp först, når jeg venter på å stå opp for å bare se litt.


Ah, magnificent. Det er noe med den vinkelen der, svaien over, du vet...
- Du er så... (söt?), sier jeg, men endrer til snygg! som er det beste synonymet der og da.
- Du är också snygg, sier han. Hvilket jeg slett ikke forstår, men det spiller ingen rolle.



De nye krisene handler mer om når vi skal gå til IKEA.
Hele tiden, tydeligvis.

Men det er jo en god ting. I og for seg.