Gjendin

Men det jeg egentlig gjör er å bestige min egen Gjendinegg mellom selvbedrag og savn.

"Har du sett den Gjendineggen noen gang? Den er halve milen lang, hvass bortefter, som en ljå. Utfor breer, skred og lider, rakt nedover urder grå, kan en se til begge sider lukt i vannene, som blunder svarte, tunge, mer end trettenhundre alen nedenunder!"

De dagene der savnet suger mest (mer enn trettenhundre alen) kan det ta en formiddag bare å late som om man er glad. Bli glad nok til å fungere. Eller late som.
Det finnes ingen energi tilovers til å vaske opp
rydde
lese aviser
gå en tur ut og hilse på byen sin.

Og så går det litt tid og selvbedraget tar over. For all del, det går bra. Jeg er jo så flink til å väre alene. Sier livslögneren. Langs urder grå. Hun som ikke ringer på et par dager. Hun som finner et bilde og lurer på om det går an å glemme hvordan noen ser ut på en og en halv uke.

Men ikke bare Peer lyver.
Den er flortynn, lögnen, til og med tynnere enn falske sannheter pleier å väre. Og når den revner da revner den. Rakt nedover urder grå ligger savnet, mer enn tretten hundre alen nedover.
Så langt ned at det föles som om man kanskje heller vil opphöre å eksistere.

Det er da en plutselig våkner av at en gråter og er sint samtidig. Og må stå opp. Banne. Ta oppvasken. Banne litt til. Skrive en sms: Avstand sucks.

Og i mellomtiden har tiden gått. Tilsist er fjellkammen forsert for denne gang og et annet landskap stiger fram.
(Da Gud ville opfinde noget der ikke
var spil eller sport eller mad eller drikke
men dog var en verden av legende hvile
hvori våre sind kunde smälte og smile....)



På ett sätt är det ju ett angenämt problem, sa kollegaen
- som aldri har värt sikker på et forhold i sitt liv. Bah!




Jeg trodde virkelig at jeg skulle bli bedre til dette over tid.
Forövrig har man en ettårsdag til helgen.
Kanskje den tanken kunne få bli en luftballong. Forbi de der balansegangene som fallerer hele tiden.

Diagnose

Jeg oppviser tegn på
en mild depresjon:
Sover for mye.
Liten tiltakslyst.
Lett nedstemt.

Parallelt med at jeg leser mine egne ord
for eksempel forrige blogpost
og smiler (lett fårete),
parallelt med at jeg er lykkeligere med Ham
enn jeg kunne ha forestilt meg,
er jeg altså
mildt deprimert.

Slik er det med lengsel.
Og så bra gikk det med mine planer om å
"gilla läget".

Det er antagelig bare å kjempe videre.
Det finnes jo gledesglimt.

Og jeg burde rekke Clas Ohlsson idag. Note to self.

"Men

det er jo helt unödvendig!"

var min spontane og ärlige reaksjon da han
gjorde som han pleier.
Den kjente naturmetoden (for menn).
Vi har hver vår, men jeg ser iblant bort fra min fordi jeg
vil, nå!
Fordi jeg ikke bryr meg så mye om konsekvensene
(i hvert fall ikke der og da).
Fordi jeg vet at han har kontroll.
Og fordi jeg egentlig innerst inne
ser fram mot konsekvensene.
(selv om det ikke må väre akkurat nå)

- og så begynte jeg å le.


Og der lå vi i en haug, han over meg, klokken 0520,
og lo av at han ikke vil ta noen risker
(mens jeg vil vite hvordan det föles), og det var jo dessuten sikkert
- skulle jeg lyve for deg?
- det har nok hendt noen ganger för i verden
- javisst, jeg har faket menstruasjon i tre dager nå for å lure deg
og så lo vi litt mer.

Og var lykkelige
og näre
og unge
og forelskede
og ubekymrede.


"Jeg gråter", sa jeg, "men jeg vet ikke hvorfor".
Vi lo litt av det
også
som om også latteren ble
utlöst.


Å se ham kle på seg om morgenen er noe
av det beste jeg vet.
Min elsker
og venn.

bra som vi er

Det nytter ikke/bra som vi er
Skrevet av 'Paperback_Writer', 18.januar.2005, kl.20:38

Det nytter ikke å være pen
når du skal være smart
det nytter ikke å være smart
når det er andre talenter som teller
det hjelper ikke å ha talent
om du aldri trener ferdigheten
det spiller liten rolle å være smart
hvis du havner på kjøttmarkedet og ikke er pen
Det hjelper ikke å ha gode instinkter
hvis du ikke bruker dem
Det hjelper ikke å være talentfull, pen eller smart
om du faktisk er ulykkelig
Kort sagt håpløst, det hele

Men musikken er der for alle
og sola
minner om speilblankt hav og måkeskrik
og omtanke
Små banale ting som bodylotion på leggene
nykvernet kaffe

Og om vi tenker om
er det fint at egenskapene
er forskjellig fordelt

Da blir verden befolket
av unike individer
som vi kjenner
eller kanskje ikke har møtt
ennå
men som vi kommer til å ha lange samtaler sammen med
på dekket av en seilbåt
i en skjærgård
kanskje
en gang

Og i det øyeblikket,
det perfekte øyeblikket
er du
jeg
bra som vi er

Tullejenta...

Grubler.
Fram, rundt, tilbake.
Slås av at jeg burde bruke Newton mer. Om et legeme ikke utsettes for ytre krefter fortsetter det i samme retning.
Og siden mandag har ingenting skjedd, så jeg burde kjenne meg glad og tilfreds med koselig prat og ord om å slå sine pjalter sammen.

Det som har skjedd er at jeg har begynt å tvile på magien vår.
På at det kan väre så bra.
På at vi har noe som gjorde at vi bare ble dratt til hverandre.
At vi har noe som gjorde at jeg kjente ham för jeg kjente ham, og omvendt.
Kan det virkelig stemme?

A safe place.
Noe av det beste i verden er å ligge i sengen hans og hvile mens han er på vei, 'skal bare'.
Og kommer inn og gir meg et kyss.

Kanskje jeg begynner å tvile på at han kan like meg nå som han kjenner meg.
Nå som alt jeg er redd for begynner å tyte fram blant sprekkene.
Neimen om jeg vet.
Jeg vet bare, at, - jeg kompliserer alt
og overdriver betydningen av at det har gått lang tid uten å snakke i telefonen (siden mandag).

PMS hele @¡£€!"##¤& tiden.

Rare tankene...

Går litt opp og ned og frem og tilbake.
Selv om du sier
skal vi bygge hus sammen
kan jeg finne på å tenke, bare en dag etterpå,
at du sikkert ikke egentlig mener det,
at det bare er noe du sier,
at du holder på å fase meg ut snart
for det er da for godt til å väre sant, er det ikke.
Redd, plutselig,
for deler av ablegöyene jeg ikke forstår
ikke liker,
redd, plutselig, for at det skal finnes en annen side.
For at du ikke kommer til å bli med meg hjem.
For at jeg går mer av veien enn du.

Men..
Have you failed me yet?

Jeg tror ikke det.
Og det er mange tjenester som ikke er små
og som matcher reisetid.
Hva er én trött helg blant fem-seks-sju?
Og innimellom,
innimellom
var det ganske bra.
Du var bare litt mer preoccupied enn jeg ville
og jeg mer usikker enn jeg ville.
Jeg burde
forfört deg
med det samme.

Have you failed me yet?
Nei, aldri.
Og om framtiden er det du som lirker.

..and

then we speak on the phone (we always speak on the phone the first evening after a goodbye), and he's got time even though he needs to practice, and in the end he says

"You know, I saw that there was a house for sale right next to the Andersson* house. What do you say, shall we buy it?"
"Sure," I say. "How much is it?"
"Oh, some kroner".
"I'm sure. I don't know if I could get that large a loan, you know"
But he says, "oh, sure", and refers to our respective carreers - of course we will.

And we glide into another topic and then goodbye,
and I think that
there are no problems here. Not really.


* Andersson is of course not the real name... :p

Roller coaster

It's settling down now.
I'm not sure what brought it on, or what made it disappear. It probably only had enough breath for one week.
To be truthful, I know what brought it on.
It's beginning to mean very, very much to me.
He is. (You are!).

Missing him too much equals loosing me a little.
I'm fine with revolving around him, but not with revolving around the lack of him.
And all those things stayed with me.

Despite my irrational feeling of not being confirmed enough
I managed to accumulate
for instance
a leg over mine
an arm over my sholder
a hand
goodbye kisses at the railway station
and the feeling that
everything will be alright.

This is a lousy text, I mean, its literary qualities.
But I'm calm now.
And maybe it was something I needed to process.
Who knows.
I don't think we're quitting at it this week either.

Resten av livet

Skrevet 8.mai.2006, kl.16:44

Hjemreisetid.
I det lille rommet der forbeholdene slåss om plassen var jeg redd for fallhøyden.
Fra forventninger om at alt skulle väre like vidunderlig som sist, at närheten fra flere timeslange telefonsamtaler skulle innfinne seg med umiddelbar virkning og for for store krav.

Men bare litt.

"Han kom som en vind."

Sommeren er kommet. Solbriller, studentenfester, strålende mennesker på stan, på Avenyn, på alle uteserveringer,

"Han kom som en vind.
Vad bryr sig en vind om förbud?
Han kysste din kind,
han kysste allt blod till din hud."

og temperaturen minnet om juli. Juli ifjor, da
du
og da jeg
ble stående. Og

"Det borde ha stannat därvid:
Du var ju en annans, blott lånad
en kväll i syrenernas tid
och gullregnens månad."

fulgte deg hjem. Jeg antar jeg smilte av "Kyssande vind" da jeg lånte toalettet nede.

Kommer hjem til magnoliaknopper som spretter.
Og ingen hjemme.
Verandadør på gløtt, hvor er du?
Du har syklet
(som en vind)
og handlet middag.

"Han kysste ditt öra, ditt hår.
Vad fäster en vind sig vid, om han får?"

Ja, hva fester en vind seg ved?
Historien er ikke akkurat fri for beundrerinner som ble veid og funnet
for lette. Kanskje - substans? Og likeverd, respekt og selvrespekt.
Eller simpelthen
umiddelbar felles rytme
(den første morgenen strekker jeg ut en arm og finner bestikk som er glemt til frokost. Kompletterende.)

"På ögonen kysstes du blind.
Du ville, förstås, ej alls
i början besvara hans trånad.
Men snart låg din arm om hans hals
i gullregnens månad."

Visst ville jeg det. Visst vil jeg.
Jeg ligger på gulvet i gangen og hörer på Saint-Säens, og ingen av oss
tar blikket fra hverandre
mer enn sekunder av gangen
(og "Gud, du är snygg". Ansiktets geometri
og fargespill. Hår, øyne, skjeggstubb).
Og jeg har sluttet
å ha hastverk.
Vi har den tiden vi har.
Langsomt fylles kroppens lager av hudkontakt
en lørdag morgen i mai
til soundtrack av polske byggningsarbeideres hammerslag
og lekende barn.

"Från din mun har han kysst
det sista av motstånd som fanns.
Din mun ligger tyst
med halvöppna läppar mot hans."

En helg går fort.
Vi klarer det bra, avstanden, tiden hver for oss,
men avskjeder...
Jeg dasker til deg (gud du e deilige)
"Nå MÅ du stå opp"
"varför då"
(blank i øynene bak hvilende rygg)
"for ellers blir jeg lei meg".

"Jag kommer".

"Det kommer en vind och går:
och hela din världsbild rasar
för en fläkt från syrenernas vår
och gullregnens klasar."

En av dagene, ganske snart, har selvstendig stolthetsbehov utspilt sin rolle.
I det lille rommet der forbeholdene bor sier en tanke at "men du kan ikke planlegge livet ditt for en annen". Men

"Det kommer en vind och går:
och hela din världsbild rasar"

En av dagene, ganske snart, kommer jeg (eller du) til å si: Når er det på tide å tenke på hvordan vi ordner det (resten av livet).

"för en fläkt från syrenernas vår
och gullregnens klasar."


Og for hjertet ditt.

Telepati?

Fåfengt forsøk på telepati

18.juni.2006, kl.23:55
- Halloooo! Halloo - oooo?
- Hvor er du? Hva gjør du?


...

- Kan du ikke ringe? Bare litt?
(jada, jeg skjønner at du har vært ute og sett på Volvo Ocean Race og fotball og folkefest og reparert en sykkel - takk, forresten, det blir bra om girene virker bedre neste gang jeg er nedom - og så måtte du forberede noe til imorgen og nå er det jo for sent til å ringe og så tror du at jeg er fullt opptatt med å være hjemme hos foreldrene mine og treffe venner og sånn og det er jeg jo også men jeg vil ... egentlig vil jeg bare vite at du savner meg også).


...


- Og altså jeg SKJØNNER at du får et mer distansert forhold til mobiltelefonen og tekstmeldinger nå som stalkerdamen har trappet opp igjen og jada jeg VET at den tekstmeldingen jeg sendte igår ikke var en du trengte å svare på men du kan vel godt bare taste "Fint at du har det bra".
- Okokok, jeg vet, du hadde 35 missade samtal igår kveld, jeg skjønner. (Det er derfor du liker meg så godt, fordi jeg skjønner).



...



- Har du det bra?
(det er ikke det at jeg er bekymret over at du har vært en gentlemann og syklet hjem unge piker på bagasjebrettet klokken fem om natten nå igjen men det hadde vært fint å høre hva du har vært ute på).



...
- Jeg savner deg.
- Men det er egentlig fint.
- Du skulle ha vært her denne helgen. Så ville du sett at jeg også blir sprø av mine foreldre og organisasjonen av kjøkkenet (den manglende). Selv om MIN mor ikke snuser.

*ler til deg*



...


- Og gå og legg deg nå. Du skal opp halv seks.
- Vi snakkes imorgen kveld. Jeg er hjemme rundt halv elleve.


- Puss!

All you need is ...

love

as the Beatles put it.
I should have put something here about Easter, but my internet paranoia prevents me from saying too much about other people.
It was Wonderful, and full of music and friends and family. Crying and happy babies, proud uncles and parents and me just there,
thinking, 'I barely know how to be The Girlfriend, and here I am.'
Two weeks later it feels like that is how you start knowing.

And I learn more.
Of the confidence behind the diffidence, and the ability to step aside in favor of others, despite the tendency to want to impress [me] - in part mostly a wish to share.
Of the ability.
Fills me with pride, though I'm not responsible.

Plus ca change, plus c'est la meme chose.
I don't know if the saying really applies, but things definetely changed.
For some of us, the transition from degree to job takes awhile.
For others, all it takes is to fill in a form, haphazardly, get the Girlfriend(TM) to put the letter in the mailbox since they are too busy rehearsing, and voila, two weeks later - a position is there, just for you.
In New Town.
Not too far from home, about the same from me.

I'll have to buy a car soon.
Desicions, desicions, desicons.

And we consolidate.
The other night I said "are we going to live apart for the rest of our lives". And sort of hedged the statement by adding ...'eh, hypothetically' which neither of us really heard.

I started writing this when I found a note on my desk. It says

Me (name) want with her life

This job is pretty fun.
So is research.

Him
1-2-3 kids.


It's the strangest thing. Out of thin air into such happiness.
I sometimes think
"Is everyone THIS happy" (when they are together).
I think not.

Lykke

"Men saknar du inte din lägenhet, då", spurte en av kameratene lördag kveld. Den jeg eier, den som er utleid, den som nå ikke lenger har stripete grönn stuetapet.
"Någonstans att dra sig tillbaka, vara för sig själv när du är här".

Jeg måtte tenke. '
For jeg savner ikke det som var hjemmet mitt i fem år, en leilighet jeg egentlig virkelig har elsket.
Hjemme er en armkrok. Geografi uvesentlig.

Corny.


Jeg lurer på om det er lykken.


(postet som K. 3. april)

Restless Friday

Tic


toc


watching the clock


tic


toc
- Don't stop!


toc



countdown
tic


train


toc


see you again.

Det er makt i de foldede hender

- iblant får man salmer over seg.
Helt uten grunn.
Kanskje en engel hvisker deg noe i öret. Nynner noe, fra barndommen, som er trygt.

Är du på bra humör?
- kollegaen i kafferommet antar at plystring er likestilt med glede.
Jeg stusser litt, humöret var forsåvidt dårlig, men det snudde igjen.
Og melodien jeg plystret er noe jeg hörte på radioen rett för jeg ble avbrutt av noen som ville ha en tjeneste.

Kollegaen i kafferommet er ugift, hyggelig, oppegående, i passende alder, og liker meg. Jeg har til gode å finne et passende tidspunkt å nevne at jeg ikke er ledig på markedet. Det faller seg bare ikke naturlig. Og jeg föler meg lett råtten som fortsetter å glede meg over
en meget uskyldig "vi liker hverandre"-tone.

At en dag kan svinge sånn. Flink, elendig, motlös, mindre motlös, ta-seg-sammen, hyggelig, ganske flink, helt ok, konstruktiv.
Når den omsider har kommet seg stabilt opp
föles det som om en engel har nynnet noe
i öret mitt.

"Kall på meg, og du hjelpen skal få"

Suspended animation

It's what I claimed not to want. That I'd be working here, but living for the times there.
The eternal commuter problem, I s'pose. Nothing new.
Quite the parallel to reading the novel excerpt on the feeling of homelessness for a Swedish Kurd in todays newspaper and nodding. That's how I've always felt, within or without my country. The constant problem of student in the big city coming home for christmas.

I said I'd work alot. When I was here.
But inaction feeds inaction, and having too much time on your hands is not an incentive to doing all those other tasks.

Why o why was I born with such a healthy sense of lazyness.

No life here. Nor am I sure I want one. I'm perfectly happy with the life there.
Though, I'm fairly certain one will develop sooner or later. Here.

Life is a strange thing. Once you've mastered one kind of crisis, another appears.

Just nu...

behöver jag musik.
Just nu är concentrationen dålig, och jag vill få gjort nåt mer, vettigt.

Choklad i kylskåpet på grannavdelningens fikarumspentry. Yum.
Hjälpte...sådär.
Dålig självkontroll, dessutom, jag käkade ju en grapefrukt alldeles nyss.

Just det, musik. Det vore nåt. Testa nya websajten, eller hitta nåt skönt på SR Klassiskt, sjunga med. Men jag är inte ensam och dom andra jobbar så bra.

Tankespridd...



Jag har anlänt i "snart är det helg"-zonen.
Snart Göteborg-zonen.
Krama dig-zonen.

Inte alls bra för arbetsmoralen.



- Såg du tv-programmet? frågar jag
- Visst, hon är jättebra, svarar du.
- Jag såg det nog två gånger, berättar jag, -det var så vackert.
- Du såg det och tänkte på mig, förstås, skämtar du.
- Näh, säger jag, - jag behöver då inte se musiker på tv för att tänka på dig!
- Eller, fortsätter du, du såg det och tänkte 'sådär bra kunde han varit om han hade övat lite mer'
- Äh, tror jag inte, säger jag, fast jag tänkte - vad är det som gör vissa så utomordentligt, fantastiskt bra. (Utöver, förstås, arbetsmoral).

Du berättar mer om dina tillkortakommanden, som dom är, nu än då. Saker jag förstår har varit små eller större besvikelser. Saker du inte varit bäst på. Omständigheter bakom fasaden.
Vill jag ha dig perfekt? Eller mänsklig?
Frågeställningen är akademisk och tanken kan bara finnas när det är 300 km mellan oss. (Dels får man inga sånna val, dels finns inga förbehåll, inte alls
just nu.)


Just nu är det två dygn och en dryg timme till tåget går. Mina celler har börjat känna den dragningkraft som gör
att det är omöjligt att lämna din famn
innan det är absolut nödvändigt.
("Förlåt, jag blir lite sen" - en upprepad sms-rad till alla andra.)



Som om ett magnetfält just slagits på. Just nu.

Short, simple statement

It just so happens, that I'm happy.


Like a frame of mind, like something that doesn't burst just like that.

And words like
Joy
Glorious
Rejoyce
and
Home
come to mind.

Today, it's surfaced like bubbles
and, caught by the wind and dancing,
I've only had happy exchanges.

It's because of love. Sure.
It's also because of work and life. And problems solved.
Economy improving.


And because I know that
this week
I'll see you.
Three nights - long or short -
I'll sleep in your arms.
Because I heard your voice last night
because we laugh together.

I mitt nye liv...

I mitt nye liv
har jeg ny jobb
med helt nye kolleger
som er greie
som synes jeg er helt ålreit
(etter alt å dømme).
Det der, at jeg kommer godt overens med masse nye mennesker,
det er en utfordring for
den delen av selvbildet som innerst inne tror
hun (jeg) er så vemmelig vrang.

I mitt nye liv
har jeg en jobb som er faglig relevant
og jeg opplever at man faktisk
snakker mer fag her
enn man gjorde på universitetet.
Det er et tankekors.

I mitt nye liv
bor jeg i en helt ny by.
Jeg går over Strömmen
(daglig)
og ser at den igrunnen er ganske vakker,
byen. Noen steder
rett og slett romantisk.
(Men det er dødt her, det er det).

I mitt nye liv
i den lille, søvnige byen
(med kjedelig voldtektsrapportering)
går jeg på det jeg kan komme over
av kultur.
Dels fordi jeg bare har tre kanaler,
dels fordi jeg har lite stimuli
etter seks, og dels
fordi jeg skal gjøre inntrykk på,
eller kanskje heller, kjenne meg nærmere
min finkulturelle fiolinistkjæreste.

I mitt nye liv
har jeg ennå ikke rukket å begynne å savne
Göteborg
eller vennene
eller kjede meg.
Igår så jeg Göteborg på TV (et program om dialekter)
og det var nesten bare bisarrt.

Det mest merkverdige
i mitt nye liv
er at jeg har kjæreste.
Han ringer meg - for eksempel -
en onsdagkveld for å si at jeg må se
programmet om Kungliga Musikhögskolans
manglede likestilling.
Er du feminist, vennen min,
eller bare pervers
(det er jo deprimerende greier!)
?!

I mitt nye liv
med kjæreste
har jeg nesten vent meg til tanken
og nesten
vent meg til
at det skal være sånn en stund
at jeg skal være her og lengte
(sånn passe)
at jeg kan bestemme når jeg skal komme hjem
og så bor jeg hos ham.
Jeg har også begynt
planleggingen av det nye livet etter dette.
Men det vet han ikke noe om ennå.

Hormone heaven

On Monday morning, just as I got off the train, the company in charge of moving my furniture called and told me they could do it on Wednesday. So there I went, back west to pack my belongings, tidy up and clean the flat.

The side effect, the very positive side effect, was the alternative lodging available to me after my own bed was moved out.

The oportunity to get another, better, goodbye.

I love it when I have, finally, gone to bed (in his bed) and he stays up writing but has to take a detour to see how I'm doing (sleepy), rub his stubbled chin to mine and smell my neck. Or kiss.
I love the look on his face. Nearly infinite tenderness.

I love it when he comes to bed (way past anyones normal bedtime) and snuggles close. Most nights, I have to break free, just a little, to give us both the space to sleep.

(The first night, it was I who woke him up, napping, and snuggled close. "Do you mind", he said, "sleeping here, even though it will be hell to wade through the sleep depravation tomorrow". I asked him right back. We don't mind.)

And who was that crazy idiot who feared that she would loose him?
The second night, I couldn't break the hold. The imprint of his thigh over mine is still there in my mind.

Yet another oxytocin high.

Freaking out

On Monday morning, I was freaking out.
We could blame sleep depravation. We could. It certainly was a factor.

Somewhere in the background, I'm still freaking out a bit, but have decided not to.
I have too many questions, and I'm not sure it's fair to pose them.
Do you want to see me as much as I want to see you?
That's the main issue.

Another concern is the living arrangements. Is it ok with you that I come home as often as I want to and take for granted that I'll be staying with you?
I kind of wish he had his own place. Even though I love the house.
And like his mother and father.

It's love, you see.
I'm pretty sure.
Haven't told him.

I'm worrying that my insecurity will wreck the affair.
Or, if I flip around, decide not to go home too often, make a living here, that my nonchalant attitude migth. In the desicion not to freak out, be happy and strong, there was a fear that I could cross over.

And there never is time. Never time to get around to things. The need for everyday life and sleep always takes over. Sometimes even for sex.

On the other hand, I always like what is. The things that take presedence for other things. I liked sitting up past my bedtime drinking whisky with his parents, and I like listening to music together, or talking about stuff from newspapers or family. Telling him that I told my mother that I'd told him. Seeing that it's taken completely for granted that I tell my mother about him.

And in my head, I hear his voice singing a Swedish childrens song.
In my mind, I can see us in his kitchen, with his parents, his hand across my shoulders, my hand on his thigh, his mother saying "we went to this lovely place, you should go there". The plural you, not the singular.


When it comes to the living arrangements, I think I'll just ask him. How do you want it to be - do you want me to come home when I want to and take for granted that I can stay, or do you want me to wait for an invitation.

Hopefully, I nag less than I fear I do.
It's scary, this love business.
He's lovely.

Lover of mine

The absolutely worst part
of the move
the frontstage situation
the unrivaled largest fear

is missing him.

It is by far worse than I expected it to be
- which mainly reveals my talent for self-desception.
After all, I dreaded the possible move to Liverpool because it would prevent me from possibly meeting him again. And that was before we reconnected. In person.

I need to adapt to
making moments last
longer.
Remembered body heat now lasts more or less
untill Wednesday.
Then fades, and leaves me needy and sad.

I need to be surer
that nothing has happened [in our minds]
since that last embrace
(at the railway station, Monday morning),
that a body in motion will continue in the same direction
unless forces act on it.

Be more secure in the remembered acts,
prioreties,
the tenderness, the care, the passion.

I have a need for plans.
Control, and long-term dates ahead.
I need to quelch those needs. It always ends up fine and sometimes better.

I miss him, that lover of mine.
Alas, I miss him when I leave his bed to find the shower.
'Cause nothing is enough.

And that is, maybe, why the whole thing started.

Frontstage

I'm frontstage again.
I got a new job in a new town and moved away from beloved Gothenburg.
The colleagues are really nice.
And I have two new phone numbers to two new friends from my temporary lodgings where I stayed a total of 10 nights. Not too badly done.
The woman who lived in my new flat gave me tulips for a house warming gift.

All in all, not bad.
And the town is nice, really, it is.
And the work is interesting (what on earth are you doing blogging now).

But it's frontstage. All the time.
Which exhausts me.
And when I get home to the large flat with no furniture and too few lamps and an inflatable bed for a bed, I can't really keep the tears from coming.

Even though
there's nothing wrong with me
or any reason, truly, to feel sorry for me.

(I miss music).

Frontstage is, simply, straining.

"i want my old friends
i want my old face
i want my old mind
fuck this time and place"