black label

(skrevet 6. des 2000)

baren heter black label. navnet er forøvrig helt uvesentlig, den kan forveksles med et utall barer som er tuftet på engelskspråklige lands pubtradisjon. Den viser sport på TV, serverer et passelig utvalg ølsorter og spiller musikk for dem over 25. innimellom kan den siste listesingelen høres. 30-åringer hører også på radio. merkelig nok er påkledningen oppdresset, særlig hos kvinnene. om det er smakfullt er et annet spørsmål.

et ypperlig sted å bli full, satse litt penger på blackjack og bli minnet om lignende barer andre steder i fjerne avkroker av hukommelsen. hvem er du i denne merkelige samlingen mennesker? er du den unge fingernemme blackjackdealeren som har kjedet deg fra åpningstid til klokka elleve når første kunde satte en stopper for spilltørken? en av mange jenter i smakløst trange H&M-topper i selskap med akk så vakre venninner? eller er du en av de pene venninnene? på den ene siden vet du at du alltid får mest opmerksomhet, på den andre siden har du for tynt hår/for bred rumpe, for lang nese eller mellomrom mellom tennene.
er du muskelmannen på 1.85 med stram T-skjorte og jeans?

hvis du istedet er den som observerer, og er fornøyd med det, kan kvelden bli fornøyelig. jan eggum hevder kvarteret i bergen er det optimale stedet å observere, spesielt siden studenter er ’de beste i verden til å late som om det ikke er en kjendis i lokalet’. studentene i bergen på sin side bryr seg katten om at jan eggum står med en øl i marlborofrakken sin. det er 55 år gamle bergensfruer som hyler og skriker når de ser ham. rogalendinger, sunnhordalendinger og striler bryr seg ikke om eggumen. de første fem årene i hvert fall. jan eggum har laget mange observante sangtekster. det skal han ha.
det finnes så mange kvinner som vil lede ma’en vill.

på black label er det mange kvinner som vil føre ma’en vill. noen er åpenbare. de litt styggere venninnene til de pene pikene vil også føre noen vill, og selv om det ser håpløst ut noen gang vet de at sjansen øker utover kvelden. de kan utvikle seg til superbabes etterhvert som tid igjen til stengetid avtar. dessuten er det også villighet det dreier seg om. de pene pikene sikter seg stort sett inn på de pene mennene, men det er utrolig hva som passerer som smak av og til. noen jenter er opptatt, og kun ute etter en liten flørt – kanskje. med bartenderen, blackjackmannen og han i muskeltrøye. vi vet alle at en liten flørt er et tøyelig begrep. metodene virker ulikt. alle vet at det er en større sjanse for hell om man går ut med venninnene. enkelte er villige til å ignorere sine venner ved første antydning til en flørt. da er det ikke nøye hvem man er ute med.
sjekking er ofte best når man er alene og venter på noen som er på toalettbesøk.

hvis du ser nøye etter, finner du alltid noen som ikke er helt med mentalt. ulykkelige, eller bare fjerne. de smiler og ler, men det er ikke sjel der. uforklarlig forvtilelse, ulykkelighet. jeg er en av dem. hvis du ser etter når jeg smiler, så ser du skyggen av flere personer. en av dem er litt ulykkelig for en lang kjedelig forelskelse som det aldri ble noe av. den diametrale motsetningen er en person som har blitt beskrevet som cheeky og som iblant sjekkes opp. riktignok er jeg best på bortebane, under prinsippene ’ingen vitner’. det er et unntak når jeg ’er sånn’, det er ganske sjelden rett og slett jeg finner noen som er verdt å flørte med.
jeg går også avogtil i trange H&M-topper.

Sårbar

Beskyttelsen er kamuflase, unnvikelse, late som.
Make a brave face. Staffasje.

Bakenfor finnes tårer, bønner.
Vær varsom med meg,
gi meg en klem.
Men du vil ikke slippe kamuflasjen
ikke engang når tårene
er nærmest overflaten.
Så du unnviker, leker sterk,
overbeviser deg selv - så vel som de andre.

Jeg klarer meg.
Jeg trenger ingen.

I visse stunder er det ensomt,
ensomt.

Ring-ring

...og jeg kommer gjennom.
Sier tingen min. Får noen svar. Jaha, økonomi. Damn.

Men da vet man hva man må passe på å få med av det lille man kan om økonomi, så sånn sett var det bra.

sign.

Du-dunk, du-dunk, du-dunk.

Hjertet mitt idet jeg griper telefonen. Jeg legger ned hånden, flytter meg tilbake til arket. Skriver noen stikkord til.

Skal jeg først si alt jeg er og kan, og hvorfor JEG ser en legitim plass i avdelingen, eller skal jeg stille spørsmål av typen
"hva består stillingen i"
"er det en spesiell type kompetanse dere er ute etter"

Kanskje bare "play it by ear".
Jeg løfter røret, slår nummeret.

dut-dut-dut-dut

Opptattsignal. Hjertet roer seg litt igjen.
Forbereder meg mot ny dyst.

du-dunk, du-dunk
Kommer fram - og nummeret er .... feil....

Ringer sentralbordet, kommer til en Oslodame, som er feil dame. Rett dame er tilbake på ...onsdag....

Øyeblikkene

Er livet i det store og hele en samling øyeblikk?
Små og store hendelser som verken hører sammen eller henger sammen
annet enn gjennom tidens gang.
Noe som skjedde før, og det som kommer etter.
Det som var før var hele virkeligheten da
og kommer aldri tilbake.

Jeg skal aldri løpe så fort jeg kan på glatte sokker og være fem.
Heller ikke kaste armene ut i glede på et svett Hule-gulv og danse, danse.
Aldri lene meg bakover mot akkurat deg på akkurat den konserten.

På den annen side har jeg grått ferdig noen tårer.
Skal neppe føle meg liten og dum av de samme grunnene,
aldri ta de samme eksamenene.

Men er livet øyeblikk, eller henger det sammen? Kunne man stokket kortene og latt øyeblikkene komme i en annen rekkefølge?
Visst henger det sammen.
Om hendelsen er ny er følelsen den samme.
Slik, akkurat slik følte jeg meg
da jeg hoppet ned Carl Konows gate på vei til nattjazz og bare måtte synge.
Om det ene eller det andre kom først er kanskje ikke viktig.
Faktorenes orden er likegyldig.
Eller ikke.

Når summen av gleder har fått bli stor har vi kanskje lettere for å bære summen av sorger.
Eller ikke.

Uoversiktlige tanker. Uvesentlig. Det får stå sin prøve.
Jeg hører Gunnel Mauritzson Band (svensk folkemusikk). Hun synger

Ingenting på denna jord
kan man säga med bara jord
orden susar lätt förbi
hjärtat lyssnar inuti.

Og musikken, musikken den jubler.

Dear Diary

well, how's that for a heading. My devoted readers complained that I hadn't updated the blog for awhile. Ok, make that singular. Since we spoke on the phone for an hour yesterday, the point is moot, but here are some updates.

Happy New Year to all! I've been home since January 1st after spending 11 days in Spain with the family. I didn't see the highest temperatures, but the sun was shining most of the time, and a slight rainfall the day I arrived ensured blossoming rosemary, lavender and three kinds of lily as the days progressed. The flat is not very large, so when it's cold you can get some cottage fever despite the Mediterranean view. I'm looking forward to going down in summer when the water is warm. I'm also looking forward to going by myself, with wheels of my own. Being under the parental rule is something you never quite grow out of, no matter how much love and respect you feel. The same goes for any other dynamics, of course, once it's there it's hard to break, but it doesn't run that deep with non-family.

Tsunami. The first word of the disaster came as a text message from a friend back home. Her sister's family had originally planned to go to Koh Phi Phi, but decided on the eastern coast of Thailand. We steered clear of the TV news, choosing Herald Trib and Guardian and the Norwegian newspapers for coverage. Once back in Sweden, I discovered that some of my friends had friends who lost someone, and the topic is still hovering around the edges of any conversation. At work, we move between the human interest and the scientific, and are quite fascinated by the wave patterns and the forming and decay of the waves. One colleague received lovely water level measurements from his friends in Sri Lanka, showing the three huge wave trains coming in, and the way the ocean was "shivering" after. We're not going into the Tsunami research as we speak, but are well-enough educated to know something more than the general public and the media. And generally interested, naturally.

Work. Slow. Improving. Well. Depends. I'm not quite happy with my simulation yet, the convergences are too strong. Reprints of a paper came yesterday, and it IS nice to see the result, hold it in my hand. It looks good too, actually. During lunch, I got questions on the second paper. I notice that my supervisor keeps talking about it to all and sundry, which means that he is pretty confident and happy about the paper. And I on the other hand feel generally timid, and wouldn't dream of initiating conversations about my own research. It's stupid, and I hope it changes over time. It's not as if timid is my natural state, on the contrary.

Love. Sure. That's gonna happen. Any millennium near you. *laugh*
Anyhow. What was, was fun, and I accept what isn't.
Seeing the party pictures, and also the pictures from this Saturday made me remember that I should remember to have fun. So I may be coming to a venue near you soon, spread some smiles around.

Friends. So, I got off the plane and switched on the cell. Beepbeep. Movie tonight. The week I've been home has been filled with lovely people, two excellent concerts (the choir performed), a move and a dinner. After the last concert we were sitting at the restaurant, and I noticed a distinct pink glow around the edges. Or maybe golden. If not romantic love, plenty of the other kind.
And I solved my family issues over the weekend, without even telling them I had issues. The mature way, hopefully; working it out, finding the new managing strategy, and then having loving talks on the phone.

Lugn i stormen

Lördag. Slappar i soffan. Orkan ute? Vaddå?

http://www.gp.se/gp/jsp/Crosslink.jsp?d=113&a=196200

Galen och 30

Gal och 30 ....

Testing, testing, one two three....
This picture was taken on my 30-year-celebration in November. The hostess is serving coffee. Isn't the wallpaper very annoying and green? I need to make some changes.
The hunks in the background are colleagues ;)