Øyeblikkene

Er livet i det store og hele en samling øyeblikk?
Små og store hendelser som verken hører sammen eller henger sammen
annet enn gjennom tidens gang.
Noe som skjedde før, og det som kommer etter.
Det som var før var hele virkeligheten da
og kommer aldri tilbake.

Jeg skal aldri løpe så fort jeg kan på glatte sokker og være fem.
Heller ikke kaste armene ut i glede på et svett Hule-gulv og danse, danse.
Aldri lene meg bakover mot akkurat deg på akkurat den konserten.

På den annen side har jeg grått ferdig noen tårer.
Skal neppe føle meg liten og dum av de samme grunnene,
aldri ta de samme eksamenene.

Men er livet øyeblikk, eller henger det sammen? Kunne man stokket kortene og latt øyeblikkene komme i en annen rekkefølge?
Visst henger det sammen.
Om hendelsen er ny er følelsen den samme.
Slik, akkurat slik følte jeg meg
da jeg hoppet ned Carl Konows gate på vei til nattjazz og bare måtte synge.
Om det ene eller det andre kom først er kanskje ikke viktig.
Faktorenes orden er likegyldig.
Eller ikke.

Når summen av gleder har fått bli stor har vi kanskje lettere for å bære summen av sorger.
Eller ikke.

Uoversiktlige tanker. Uvesentlig. Det får stå sin prøve.
Jeg hører Gunnel Mauritzson Band (svensk folkemusikk). Hun synger

Ingenting på denna jord
kan man säga med bara jord
orden susar lätt förbi
hjärtat lyssnar inuti.

Og musikken, musikken den jubler.