Usendt brev

På dager som denne er uttrykksbehovet stort.
Så stort at jeg har lyst til å skrive ned alle tankene og følelsene og tingene som skjer og sende dem til noen. Samtidig har jeg ikke lyst til å fortelle alt til flere, og de som jeg kanskje kunne gjort det til - ja, de vet allerede det meste.

Så hvorfor ikke skrive brevet her, og begrave innlegget i bloggen, i en arkivmappe, feildatert.

Det er den 21. oktober 2004, sola har trengt gjennom et gjenstridig skydekke av nimbostratus, om to dager skal jeg treffe Hans igjen, om fem er jeg ferdig med jobbintervju i England - på en jobb jeg både vil ha og ikke.

Eric sendte ut link til korbilder idag. Masse fra midsommar 2004, og fra Hemsjö første juli. Det var bare å åpne dem, så visste hjertet mitt hvorfor jeg elsker livet mitt her. Fortalte litt om jobbintervjuet på koret igår, til David og Anne og Lena og Christina. Og Anne sa "jag vet fortfarande inte om jag ska göra såhär" (og så holdt hun tummarna). Og siden det blir gjort som det blir gjort så vet jeg at det er - ja, ok, egoistisk, men det er fordi det er bra for Anne å ha meg her, og det kan ingen med noe som helst vett klage på.
Men jobbene er spennende. Det kommer man ikke utenom.

Jeg er en ussel doktorand. Sukk.
Forrige uke var det bare lav energi og dårlig entusiasme, - denne uka har jeg høy entusiasme og igrunnen energi, og teller ned timene til neste mulighet for bekreftelse. Skjønt, jeg kan jo ringe. Jeg kan det. Men jeg liker ikke å ringe. Jeg liker å treffes.

Hvis vi bryter det ned, fra søndag klokken 23 til lørdag klokken - 21 (må legge til en time i forhold til forhåpningene) - da ER definitivt mer enn halve tiden gått.
Jeg er så rar. På den ene siden er jeg ganske sikker på at det blir noe som er betydelig mer enn en måneds forhold, og på den andre så forestiller jeg meg at han skal forsvinne - som om han aldri fantes.

Det er håpet, intellektet og angsten som kjemper. Og ingen av dem vet noe, - strengt tatt. Angsten minst av alle. Kanskje er det hjertet som skal vite, hodet og hjertet. First with you head and then with your heart.

Og hvordan skal jeg klare å gjøre noe fornuftig i alt dette emosjonelle, si meg det.
Avhandling, disputere, søke jobb, intervju, og passelig timing av møter med en ikke kjempeung mann som er ganske vidunderlig enkel å være sammen med. Har ikke jeg alltid sagt, at jeg foretrekker menn og ikke gutter.

Jaja. Må jobbe litt nå - en halvtime? Og gå til Åhlens og kjøpe en bluse.

Det ble ikke så langt likevel.

Som når en trerot driver langsomt gjennom sivet

Skrevet 3.jun.2004, kl.16:06

Det er rolig i toppetasjen idag.
En tanke om gangen. Holder stimulansen til et minimum.
Som når man etter en rangel ligger helt rolig i sengen fordi den minste vridning på hodet kan få katastrofale følger.
Rolig, idag, igår og dagen før der.
Det banker på døren. - Er det noe galt? Du er så stille.
Jeg begynner å forklare, men det behøvs ikke.
Så jeg får ikke forklart, at jeg prøver å forholde meg i ro
- så de rette tankene kan tenkes
og ikke overdøves av støy
som når visesangerens sprøde stemme overdøves av raljering og lystig latter.

Det er som når en trerot driver langsomt gjennom sivet.
Når berg-og-dalbane-humøret finner likevekt
Som når du sakker ned og parkerer
på rasteplassen etter hard landeveiskjøring
og hører fuglesangen.
Registrerer uten å måtte meddele.
Smiler uten å dele historien.
Sånn er det her inne, i toppetasjen,
hos meg
idag.