Skjønne Helena

Tittelen er antagelig en familiereferanse; en revysang eller lignende,
en mann kommer inn og synger

Jeg er den skjønne Helena,
den skjønne Helena,
den skjønne Helena
Visst er jeg den skjønne Helena
den skjønne Helenas mann

Helena er - selvsagt - grunnlaget for Trojanerkrigen.

Når vi står i bassenget under oppropet prøver jeg å feste meg ved navnene til de jeg har festet meg ved. Min flytepartner fra forrige gang passer til navnet. Hun er lang, kroppsbyggningen (det man kan se av den i vår tilstand) er sunn, og håret, utslått, er kornfarget (når sol går ned) og bølger lett.

Det er en helt ny verden. Alle er vi nesten like runde. Når vi flyter på ryggen med hjelp av skumgummistaver stikker tre små knauser opp over vannflaten, to små og en større.

Rart på en uforklarlig måte, å være så mange, like. På et punkt der vi faktisk skiller oss ut fra de fleste andre i omgivelsene fordi det er så transient. Det er bare nå uke 30 er, denne gangen.

Vi gymnastiserer. Plutselig kaster noen seg fram mot kanten der instruktøren står og tar en tablett mot halsbrann.

Når vi skal flyte holder jeg to hender under hodet og lurer på om jeg angrer at jeg klippet håret. Men mitt er for tykt til å være så langt, og for vilt til å være så ordnet. Bølgende havfruehår.

Det viser seg at vi har termin med tre dagers mellomrom.

Litt som kusma

Da jeg var liten, kanskje 5-6 år , fikk jeg kusma mens vi var på besøk hos Bestemor. Jeg husker ikke om det egentlig var spesielt ubehagelig. Antagelig var det det. Det jeg husker er at jeg når jeg våknet om morgenen følte jeg meg bedre og trodde at NÅ!

Lykken varte til jeg kom ned i førsteetasje og noen løftet meg opp til speilet. Da så jeg at jeg så ut som en overdimensjonert berlinerbolle og begynte å gråte.

Følelsen av ubehag vokste også med en gang jeg fikk se meg selv.

Nå for tiden er det berlinerbolletilstander i midtregionen.
Heldigvis har vi ingen gode helfigurspeil hjemme. Fra brystet og opp kjenner jeg igjen meg selv. Og det er faktisk ganske uvanlig å titte ned hele tiden. Ergo lever jeg nå i lykkelig livsløgn om at det ikke er noe særlig der som har med meg å gjøre.

Faktum er at det jo egentlig ikke ER min mage. For tiden er den under framleie. En slags korttidskontrakt med avtale om flyttehjelp.

Å elske en reke

Tittelen på en tråd i et forum et sted.

Å elske en reke.
Ikke så lett som man skulle tro.
Selv om reka er forsåvidt planlagt og etterlengtet, både rasjonelt og basalt biologisk.
Etter at den første "hey, det der klarte vi lett"-jubelen har lagt seg, etter at 12-ukers-forsiktigheten er over, etter at det første dultet er notert.
Det er jo så abstrakt, at noe som tilsynelatende bare er tilløp til fedme skal bli en til ... person!
Med god vilje ser man armer og ben på et kornete ultralydbilde. Å kunne telle ribbein er jo flott, - de ser jammen jevne og fine ut. Men har kanskje mer med røntgen å gjøre enn med myke små bleiemisbrukere.
Hva svarer en alle som sier "så spennende"?

Og er det nødvendig å se så ... tjukk ut?

Man lærer så lenge man lever: Et sted går tydeligvis grensen for abstraksjoner. Men likevel. Innimellom, når de labre hormonene har sluttet å krisemaksimere og isjasnerven har roet seg ned. Innimellom, for eksempel når det er helt, helt stille inne i valrosskroppen og man bare vet at nå soves det. Da er vi visst to likevel.

Du og jeg, knøttet. Nå legger vi oss.

http://pregnancy.baby-gaga.com/cartoons/cartoon14