Kjedelig

"alt er så kjedelig nå"
tenkte hun mens hun satt strikkende i lenestolen og betraktet en sovende mann i sofaen.
"vi jobber for mye og har ingenting å si hverandre, annet enn hverdag og holde-hodet-over-vannet-tankene som i seg selv er både kjedelige og altfor selvmedlidende til å ytres"

"Dessuten er det ingenting som er akutt.
Det verste er over, nå er det trettheten etterpå som trenger på.

Men det er litt kjedelig."

Den sovende i sofaen strakk på seg.
Demonstrerte, helt udramatisk, den enkle estetikken i en mannsoverkropp i hvit t-skjorte.

Bedre

Plutselig gikk det litt bedre.

Skrev en mail
og fikk hjelp til å få tilbake musikken.
Jeg liker kloke kvinner med varme hjerter.
Som kan sette seg inn i hvordan andre föler det
- ta ting på alvor - og gjör dem bedre.

Snakket med en annen klok kvinne
som tok bort en deadline
Det hjalp i en dag.
Så innså jeg at de andre deadlinene ikke heller föltes helt gjennomförbare.

Det som hjalp mest
var når den travle mannen kom hjem og skjönte at her måtte klemmes litt.
Ikke bare klem-og-sov, men klem-og-snakk.
Og en hel dag med hjemmekontor, uten kolleger, telefoner, smalltalk på lunsjen og generelle holde-fasaden-tendenser.
Hjemmekontor med pizza til lunsj (takket väre mannen) og varme kjöpekanelboller i microen til kaffen (takket väre meg selv. Jeg tar gjerne to!) og en samtale til med den kloke kvinnen som tar bort deadliner.

I det hele tatt var dagen så beroligende at jeg sporenstreks tok en joggetur, ryddet, laget salat,
tok fram ingredienser til sausen og var glad og fornöyd da mannen kom hjem for å lage spaghetti bolognese til oss (han gjör den best).


Å få unnagjort noe hjelper alltid.
Og å sove.