Diagnose

Jeg oppviser tegn på
en mild depresjon:
Sover for mye.
Liten tiltakslyst.
Lett nedstemt.

Parallelt med at jeg leser mine egne ord
for eksempel forrige blogpost
og smiler (lett fårete),
parallelt med at jeg er lykkeligere med Ham
enn jeg kunne ha forestilt meg,
er jeg altså
mildt deprimert.

Slik er det med lengsel.
Og så bra gikk det med mine planer om å
"gilla läget".

Det er antagelig bare å kjempe videre.
Det finnes jo gledesglimt.

Og jeg burde rekke Clas Ohlsson idag. Note to self.

"Men

det er jo helt unödvendig!"

var min spontane og ärlige reaksjon da han
gjorde som han pleier.
Den kjente naturmetoden (for menn).
Vi har hver vår, men jeg ser iblant bort fra min fordi jeg
vil, nå!
Fordi jeg ikke bryr meg så mye om konsekvensene
(i hvert fall ikke der og da).
Fordi jeg vet at han har kontroll.
Og fordi jeg egentlig innerst inne
ser fram mot konsekvensene.
(selv om det ikke må väre akkurat nå)

- og så begynte jeg å le.


Og der lå vi i en haug, han over meg, klokken 0520,
og lo av at han ikke vil ta noen risker
(mens jeg vil vite hvordan det föles), og det var jo dessuten sikkert
- skulle jeg lyve for deg?
- det har nok hendt noen ganger för i verden
- javisst, jeg har faket menstruasjon i tre dager nå for å lure deg
og så lo vi litt mer.

Og var lykkelige
og näre
og unge
og forelskede
og ubekymrede.


"Jeg gråter", sa jeg, "men jeg vet ikke hvorfor".
Vi lo litt av det
også
som om også latteren ble
utlöst.


Å se ham kle på seg om morgenen er noe
av det beste jeg vet.
Min elsker
og venn.