Hard bodies
Soft emotions
So fast
So smart
The world is at your feet,
But what about your heart?
Fame and fortune can't hold you tight
In the late hours of the night.
How do you stop?
Before it's too late?
You choose and you lose
If you hesitate.
How do you stop?
Before it's too late?
You think love will wait
So you don't hold on
And then it's gone.
You've had success -
Lots of fancy friends.
You've tasted the good life;
You thought it would never end.
One day you're too young,
Then you're in your prime,
Then you're looking back
At the hands of time.
How do you stop?
Before it's too late?
You choose and you lose
If you hesitate.
How do you stop?
Before it's too late?
You think love will wait
So you don't hold on
And then it's gone.
How do you stop a runaway train?
How do you stop the driving rain?
How do you stop the ripening corn?
How do you stop a baby being born?
How do you stop?
Before it's too late?
You choose and you lose
If you hesitate.
How do you stop?
You're lost if you hesitate...
How do you stop
Love from slipping away?
How do you stop
Before it's too late?
Monday, February 28, 2005
Wednesday, February 23, 2005
Hvorfor jeg tror jeg aldri kommer til å finne noen
Det kom til meg i går kveld, at jeg burde skrive ned dette.
Helt usentimentalt, for det bekymrer meg ikke akkurat i øyeblikket. Det hender imidlertid at det gjør det. Hvem vet, kanskje det kan hjelpe å se det svart på hvitt.
Dypest eller innerst, alt etter som, jeg tror virkelig ikke jeg kommer til å finne noen å bli kjæreste med, leve med, eventuelt gifte meg og få barn med. Noensinne. Og det tror jeg at jeg har trodd, dypest og innerst, helt siden sånne tanker kunne tenkes.
Først og fremst handler det om at jeg ikke tror at noen kan finne meg attraktiv. Allerede der burde argumentene mine, for det er bevist at visse menn har funnet meg attraktiv, for kortere eller lengre tid, og på forskjellige måter.
Det handler om at en kan vite at en er søt - i alle fall iblant - men ikke ha inkorporert det i ryggmargsrefleksene eller den kroppslige selvtilliten.
Jeg synes altså ikke at jeg er særlig vakker, samtidig som jeg iblant synes jeg er forholdsvis strålende.
Jeg tror heller ikke at noen kan forelske seg i min - om ikke akkurat omfangsrike - corpus, så i hvert fall synlig. I klartekst, jeg innbiller meg at jeg burde være 15-20 kg slankere før noen eventuelt kaster seg for mine føtter. Dette er latterlig, for eksempel ser jeg til stadighet langt større damer som ikke har problemer med tiltrekningen, og også slanke damer som har det. I tillegg er jeg ikke villig til å slanke bort 20 kg for å tiltrekke en hypotetisk mann, og siden det er veldig konstant størrelse om jeg trener tre ganger i uka eller ingen er det ikke bare å knipse. Og den kroppen jeg har GJØR jo den jobben den skal. Løper, hopper, danser, går.
Så har vi overbevist oss selv at det som er galt fysisk ikke er så galt likevel. Da er det det indre som havner i rampelyset. Og selv om jeg gjennom personlig kognitiv terapi liker meg selv betydelig bedre enn for fem år siden, kanskje endatil bare kan konstatere at jeg liker meg, punktum, så mistenker jeg til stadighet at det er noe ved meg som ingen mann kommer til å like. Om vi igjen ser på empirien finnes det godt av menn i vennekretsen, hvilket burde være bevis godt nok for at dette er nissetøys.
Moren til min gudsønn har flere teorier. En av dem er at jeg er mer unik enn andre, så jeg havner i en 5 % -kategori der det ikke finnes så mange. Det kan tenkes, men så rar er jeg vel ikke.
Men, tilbake til fakta. Det finnes fakta over at jeg også avviser menn. Det er ikke sånn at det ikke er beilere som kommer til kort. Men sinnsykt kresen kan jeg ikke si at jeg er. Eller?
Tidligere nevnte venninne har også påpekt at man må innrømme for seg selv (og omverdenen?) at man vil ha en mann.
Det står stikk i strid med "det kommer når du minst venter det", men jeg holder en knapp på den - det der med minst venter det burde tilsi at jeg hadde vært hooked up i en årrekke.
Neste steg, når vi har slått fast at det ikke er mer feil på meg enn på de fleste, er å granske oppførsel. Og da blir den depressive konklusjonen at jeg ikke vet hvordan man gjør. Jeg er som en fisk på land. Hvis det blir litt dating skremmer jeg dem bort, eller så skjer noe annet, i alle fall opphører interessen fra den andres side.
Den siste teorien min om hvorfor er imidlertid litt vennligere mot meg; det har seg nok kanskje sånn at jeg sender ut signaler om at jeg ikke vet hvor jeg kommer til å være i verden, at jeg er på vei, at jeg ikke har de der slå-seg-til-ro-vibbene, så der forsvinner en og annen. Og sammen med klarer-meg-selv-stoltheten er det ikke en veldig imøtekommende dame.
Jaja - ikke vet jeg. Sånn føles det, innerst,
Helt usentimentalt, for det bekymrer meg ikke akkurat i øyeblikket. Det hender imidlertid at det gjør det. Hvem vet, kanskje det kan hjelpe å se det svart på hvitt.
Dypest eller innerst, alt etter som, jeg tror virkelig ikke jeg kommer til å finne noen å bli kjæreste med, leve med, eventuelt gifte meg og få barn med. Noensinne. Og det tror jeg at jeg har trodd, dypest og innerst, helt siden sånne tanker kunne tenkes.
Først og fremst handler det om at jeg ikke tror at noen kan finne meg attraktiv. Allerede der burde argumentene mine, for det er bevist at visse menn har funnet meg attraktiv, for kortere eller lengre tid, og på forskjellige måter.
Det handler om at en kan vite at en er søt - i alle fall iblant - men ikke ha inkorporert det i ryggmargsrefleksene eller den kroppslige selvtilliten.
Jeg synes altså ikke at jeg er særlig vakker, samtidig som jeg iblant synes jeg er forholdsvis strålende.
Jeg tror heller ikke at noen kan forelske seg i min - om ikke akkurat omfangsrike - corpus, så i hvert fall synlig. I klartekst, jeg innbiller meg at jeg burde være 15-20 kg slankere før noen eventuelt kaster seg for mine føtter. Dette er latterlig, for eksempel ser jeg til stadighet langt større damer som ikke har problemer med tiltrekningen, og også slanke damer som har det. I tillegg er jeg ikke villig til å slanke bort 20 kg for å tiltrekke en hypotetisk mann, og siden det er veldig konstant størrelse om jeg trener tre ganger i uka eller ingen er det ikke bare å knipse. Og den kroppen jeg har GJØR jo den jobben den skal. Løper, hopper, danser, går.
Så har vi overbevist oss selv at det som er galt fysisk ikke er så galt likevel. Da er det det indre som havner i rampelyset. Og selv om jeg gjennom personlig kognitiv terapi liker meg selv betydelig bedre enn for fem år siden, kanskje endatil bare kan konstatere at jeg liker meg, punktum, så mistenker jeg til stadighet at det er noe ved meg som ingen mann kommer til å like. Om vi igjen ser på empirien finnes det godt av menn i vennekretsen, hvilket burde være bevis godt nok for at dette er nissetøys.
Moren til min gudsønn har flere teorier. En av dem er at jeg er mer unik enn andre, så jeg havner i en 5 % -kategori der det ikke finnes så mange. Det kan tenkes, men så rar er jeg vel ikke.
Men, tilbake til fakta. Det finnes fakta over at jeg også avviser menn. Det er ikke sånn at det ikke er beilere som kommer til kort. Men sinnsykt kresen kan jeg ikke si at jeg er. Eller?
Tidligere nevnte venninne har også påpekt at man må innrømme for seg selv (og omverdenen?) at man vil ha en mann.
Det står stikk i strid med "det kommer når du minst venter det", men jeg holder en knapp på den - det der med minst venter det burde tilsi at jeg hadde vært hooked up i en årrekke.
Neste steg, når vi har slått fast at det ikke er mer feil på meg enn på de fleste, er å granske oppførsel. Og da blir den depressive konklusjonen at jeg ikke vet hvordan man gjør. Jeg er som en fisk på land. Hvis det blir litt dating skremmer jeg dem bort, eller så skjer noe annet, i alle fall opphører interessen fra den andres side.
Den siste teorien min om hvorfor er imidlertid litt vennligere mot meg; det har seg nok kanskje sånn at jeg sender ut signaler om at jeg ikke vet hvor jeg kommer til å være i verden, at jeg er på vei, at jeg ikke har de der slå-seg-til-ro-vibbene, så der forsvinner en og annen. Og sammen med klarer-meg-selv-stoltheten er det ikke en veldig imøtekommende dame.
Jaja - ikke vet jeg. Sånn føles det, innerst,
- er ikke bra nok
- er for bra (kresen)
- vet ikke hvordan man gjør når man treffer noen
- kommer aldri forstå det
Jepp.
Monday, February 21, 2005
Morale is low
This is an attempt of writing away the lousy work ethics I have been struggling with since Friday (the concert was ok, by the way. Not great, but ok, and it was cool going off on my own).
I am bored
I want to do other stuff. Surfing, emailing, reading Tigana all over again.
I should finish a program
Then write the paper
Then write the synthesis of everything
Then defend, get unemployment money or
A JOB
Have time on my hands
Be free
Be a PhD
etc etc etc
There really are no good reasons for being slack.
Once I'm free I can take holidays
see friends
IM in Oz
E in the US
L in Holland
and take K with me to Spain
...and possibly to Roskilde. Or vice versa.
We'll bring some knitting with us and a home-made banner
Old Maid Junction
for our tent.
Yup.
All this and I feel it's more important to waste my time
Slacker
Slacker
awwright, shut up and let me work!
I am bored
I want to do other stuff. Surfing, emailing, reading Tigana all over again.
I should finish a program
Then write the paper
Then write the synthesis of everything
Then defend, get unemployment money or
A JOB
Have time on my hands
Be free
Be a PhD
etc etc etc
There really are no good reasons for being slack.
Once I'm free I can take holidays
see friends
IM in Oz
E in the US
L in Holland
and take K with me to Spain
...and possibly to Roskilde. Or vice versa.
We'll bring some knitting with us and a home-made banner
Old Maid Junction
for our tent.
Yup.
All this and I feel it's more important to waste my time
Slacker
Slacker
awwright, shut up and let me work!
Friday, February 18, 2005
It's raining...
...and it's not raining men.
Stuff has been resolved, work-stuff, so now I have a working prototype. It needs a few final touches, some finesse, and above all, efficient code, otherwise, the program goes out of memory from the beginning.
Apart from that I'm restless, and what I feel like doing does not correspond with the world at the moment. No parties, and the right kind of friend lives away. My rock-concert-friends are not as developed here, and I'm probably in that kind of mood.
I've actually decided to go on my own, to a band I don't even know. Well, I believe I've heard them on MTV and liked them. Reviews were pretty good - and indicative of style.
So, around eleven I'll be going to a concert, all by my lonesome. Aaaaaa. I feel in need of a prop, like a cigarette, but that seems silly.
A prop like a glass of wine, though, should be great.
I'll keep you'all posted.
Right. Since the reader group is so large.
Stuff has been resolved, work-stuff, so now I have a working prototype. It needs a few final touches, some finesse, and above all, efficient code, otherwise, the program goes out of memory from the beginning.
Apart from that I'm restless, and what I feel like doing does not correspond with the world at the moment. No parties, and the right kind of friend lives away. My rock-concert-friends are not as developed here, and I'm probably in that kind of mood.
I've actually decided to go on my own, to a band I don't even know. Well, I believe I've heard them on MTV and liked them. Reviews were pretty good - and indicative of style.
So, around eleven I'll be going to a concert, all by my lonesome. Aaaaaa. I feel in need of a prop, like a cigarette, but that seems silly.
A prop like a glass of wine, though, should be great.
I'll keep you'all posted.
Right. Since the reader group is so large.
Thursday, February 17, 2005
Biorythm.... ?
I walked to work today. Most of the way, anyhow. It seems like I've been either sick or generally in the dumps since December, - with a somewhat brave face on. On Tuesday the dizziness returned with a vengeance. The ceiling literally spun, and I had to go to bed for fear of vomiting. I hate being queasy.
One of many problems is the weather, actually. It's either been raining, blowing or snowing. At the moment, we have snow - and several degrees below. That is a problem, since you invariably put on too little clothes and go out shivering waiting for public transport.
This morning I put on my ski pants on top of my jeans, and walked through the park. Brilliant idea. Not cold at all.
Anyway, to the point. I went to lunch with my esteemed colleague who complained that he was down in the dumps. He talked about his biorythm (?!!??!) which his sister had sent him. Over lunch we discussed the ups and downs of life, and his quite much younger girlfriend. Among other things. When we got back he checked my biorythm. You can see it below.
My biorythm for today, according to newastro.dk. Intellectually low, emotionally quite bad, and - surprisingly, physically a-ok.
The thing is, - it's quite accurate. I have had an intellectual slump.
And despite dizziness, physically I am quite fit - strangely.
Before returning to work, my colleague tested our compatibility. He had 26 % with his girlfriend. 60 % with me.
May I see a proposition soon?
I doubt it.
Then, I tested me and a good friend - also 60 %, - and the annoying person who bailed on me in November ;) - 72 %.
One should settle for at least 80, or....?
Nah, it's just a laugh. So long.
One of many problems is the weather, actually. It's either been raining, blowing or snowing. At the moment, we have snow - and several degrees below. That is a problem, since you invariably put on too little clothes and go out shivering waiting for public transport.
This morning I put on my ski pants on top of my jeans, and walked through the park. Brilliant idea. Not cold at all.
Anyway, to the point. I went to lunch with my esteemed colleague who complained that he was down in the dumps. He talked about his biorythm (?!!??!) which his sister had sent him. Over lunch we discussed the ups and downs of life, and his quite much younger girlfriend. Among other things. When we got back he checked my biorythm. You can see it below.
My biorythm for today, according to newastro.dk. Intellectually low, emotionally quite bad, and - surprisingly, physically a-ok.
The thing is, - it's quite accurate. I have had an intellectual slump.
And despite dizziness, physically I am quite fit - strangely.
Before returning to work, my colleague tested our compatibility. He had 26 % with his girlfriend. 60 % with me.
May I see a proposition soon?
I doubt it.
Then, I tested me and a good friend - also 60 %, - and the annoying person who bailed on me in November ;) - 72 %.
One should settle for at least 80, or....?
Nah, it's just a laugh. So long.
Subscribe to:
Posts (Atom)