Gjendin

Men det jeg egentlig gjör er å bestige min egen Gjendinegg mellom selvbedrag og savn.

"Har du sett den Gjendineggen noen gang? Den er halve milen lang, hvass bortefter, som en ljå. Utfor breer, skred og lider, rakt nedover urder grå, kan en se til begge sider lukt i vannene, som blunder svarte, tunge, mer end trettenhundre alen nedenunder!"

De dagene der savnet suger mest (mer enn trettenhundre alen) kan det ta en formiddag bare å late som om man er glad. Bli glad nok til å fungere. Eller late som.
Det finnes ingen energi tilovers til å vaske opp
rydde
lese aviser
gå en tur ut og hilse på byen sin.

Og så går det litt tid og selvbedraget tar over. For all del, det går bra. Jeg er jo så flink til å väre alene. Sier livslögneren. Langs urder grå. Hun som ikke ringer på et par dager. Hun som finner et bilde og lurer på om det går an å glemme hvordan noen ser ut på en og en halv uke.

Men ikke bare Peer lyver.
Den er flortynn, lögnen, til og med tynnere enn falske sannheter pleier å väre. Og når den revner da revner den. Rakt nedover urder grå ligger savnet, mer enn tretten hundre alen nedover.
Så langt ned at det föles som om man kanskje heller vil opphöre å eksistere.

Det er da en plutselig våkner av at en gråter og er sint samtidig. Og må stå opp. Banne. Ta oppvasken. Banne litt til. Skrive en sms: Avstand sucks.

Og i mellomtiden har tiden gått. Tilsist er fjellkammen forsert for denne gang og et annet landskap stiger fram.
(Da Gud ville opfinde noget der ikke
var spil eller sport eller mad eller drikke
men dog var en verden av legende hvile
hvori våre sind kunde smälte og smile....)



På ett sätt är det ju ett angenämt problem, sa kollegaen
- som aldri har värt sikker på et forhold i sitt liv. Bah!




Jeg trodde virkelig at jeg skulle bli bedre til dette over tid.
Forövrig har man en ettårsdag til helgen.
Kanskje den tanken kunne få bli en luftballong. Forbi de der balansegangene som fallerer hele tiden.