Å bli voksen...

Jeg lurer på om jeg holder på å finne ut hvem jeg er nå.

Fint, hva? Man går mot sin 33. sommer. Det burde vært løst.
Og det er det jo, - på sett og vis.
Det bare føles som om det har vært unntakstilstand de siste 25 årene, og jeg vet ikke hvem jeg er eller hvordan jeg reagerer når det omsider er, eller skulle vært, sivilisert, - ordnede former.

Tilsynelatende, ikke sant, når man har jobb og samboer og lønn og leilighet og bil, da vet man at man er der man er og kan være der en stund, at man kan kjøpe saker uten å tenke på det, det burde ikke være så farlig -

og likevel, midt i en hel masse som er ubegripelig lykkelig

er man temmelig mye på tuppa
.

Jeg mener jeg.


Så hva er det, når det ikke finnes en gyldig "grunn" for å for eksempel bli stressa av de glade amatørenes amatørmessighet, - kan det være at man er ambisiøs?
Jeg jobber ikke spesielt mye mer enn en vanlig arbeidsuke (men som regel ganske intenst) - hvorfor stresser jeg så mye?
Kan det være - sett i perspektivet rett kvalitet til rett tid og rett pris - at man har en høy standard for kvalitet?
(At man, når man ofrer tid på sin fritid, blir forbannet når andre senker kvaliteten).

Hvem er det som har målestokken - tydeligvis meg, - og på hvilke områder aksepterer jeg
at det er slapt?

Mer enn uordenen på skrivebordet mitt.

Er det egentlig sånn at det alltid er unntakstilstand
i livet -?