Hvorfor jeg tror jeg aldri kommer til å finne noen

Det kom til meg i går kveld, at jeg burde skrive ned dette.
Helt usentimentalt, for det bekymrer meg ikke akkurat i øyeblikket. Det hender imidlertid at det gjør det. Hvem vet, kanskje det kan hjelpe å se det svart på hvitt.

Dypest eller innerst, alt etter som, jeg tror virkelig ikke jeg kommer til å finne noen å bli kjæreste med, leve med, eventuelt gifte meg og få barn med. Noensinne. Og det tror jeg at jeg har trodd, dypest og innerst, helt siden sånne tanker kunne tenkes.

Først og fremst handler det om at jeg ikke tror at noen kan finne meg attraktiv. Allerede der burde argumentene mine, for det er bevist at visse menn har funnet meg attraktiv, for kortere eller lengre tid, og på forskjellige måter.
Det handler om at en kan vite at en er søt - i alle fall iblant - men ikke ha inkorporert det i ryggmargsrefleksene eller den kroppslige selvtilliten.
Jeg synes altså ikke at jeg er særlig vakker, samtidig som jeg iblant synes jeg er forholdsvis strålende.
Jeg tror heller ikke at noen kan forelske seg i min - om ikke akkurat omfangsrike - corpus, så i hvert fall synlig. I klartekst, jeg innbiller meg at jeg burde være 15-20 kg slankere før noen eventuelt kaster seg for mine føtter. Dette er latterlig, for eksempel ser jeg til stadighet langt større damer som ikke har problemer med tiltrekningen, og også slanke damer som har det. I tillegg er jeg ikke villig til å slanke bort 20 kg for å tiltrekke en hypotetisk mann, og siden det er veldig konstant størrelse om jeg trener tre ganger i uka eller ingen er det ikke bare å knipse. Og den kroppen jeg har GJØR jo den jobben den skal. Løper, hopper, danser, går.

Så har vi overbevist oss selv at det som er galt fysisk ikke er så galt likevel. Da er det det indre som havner i rampelyset. Og selv om jeg gjennom personlig kognitiv terapi liker meg selv betydelig bedre enn for fem år siden, kanskje endatil bare kan konstatere at jeg liker meg, punktum, så mistenker jeg til stadighet at det er noe ved meg som ingen mann kommer til å like. Om vi igjen ser på empirien finnes det godt av menn i vennekretsen, hvilket burde være bevis godt nok for at dette er nissetøys.

Moren til min gudsønn har flere teorier. En av dem er at jeg er mer unik enn andre, så jeg havner i en 5 % -kategori der det ikke finnes så mange. Det kan tenkes, men så rar er jeg vel ikke.

Men, tilbake til fakta. Det finnes fakta over at jeg også avviser menn. Det er ikke sånn at det ikke er beilere som kommer til kort. Men sinnsykt kresen kan jeg ikke si at jeg er. Eller?
Tidligere nevnte venninne har også påpekt at man må innrømme for seg selv (og omverdenen?) at man vil ha en mann.

Det står stikk i strid med "det kommer når du minst venter det", men jeg holder en knapp på den - det der med minst venter det burde tilsi at jeg hadde vært hooked up i en årrekke.

Neste steg, når vi har slått fast at det ikke er mer feil på meg enn på de fleste, er å granske oppførsel. Og da blir den depressive konklusjonen at jeg ikke vet hvordan man gjør. Jeg er som en fisk på land. Hvis det blir litt dating skremmer jeg dem bort, eller så skjer noe annet, i alle fall opphører interessen fra den andres side.

Den siste teorien min om hvorfor er imidlertid litt vennligere mot meg; det har seg nok kanskje sånn at jeg sender ut signaler om at jeg ikke vet hvor jeg kommer til å være i verden, at jeg er på vei, at jeg ikke har de der slå-seg-til-ro-vibbene, så der forsvinner en og annen. Og sammen med klarer-meg-selv-stoltheten er det ikke en veldig imøtekommende dame.

Jaja - ikke vet jeg. Sånn føles det, innerst,

• er ikke bra nok
• er for bra (kresen)
• vet ikke hvordan man gjør når man treffer noen
• kommer aldri forstå det

Jepp.