Å elske en reke

Tittelen på en tråd i et forum et sted.

Å elske en reke.
Ikke så lett som man skulle tro.
Selv om reka er forsåvidt planlagt og etterlengtet, både rasjonelt og basalt biologisk.
Etter at den første "hey, det der klarte vi lett"-jubelen har lagt seg, etter at 12-ukers-forsiktigheten er over, etter at det første dultet er notert.
Det er jo så abstrakt, at noe som tilsynelatende bare er tilløp til fedme skal bli en til ... person!
Med god vilje ser man armer og ben på et kornete ultralydbilde. Å kunne telle ribbein er jo flott, - de ser jammen jevne og fine ut. Men har kanskje mer med røntgen å gjøre enn med myke små bleiemisbrukere.
Hva svarer en alle som sier "så spennende"?

Og er det nødvendig å se så ... tjukk ut?

Man lærer så lenge man lever: Et sted går tydeligvis grensen for abstraksjoner. Men likevel. Innimellom, når de labre hormonene har sluttet å krisemaksimere og isjasnerven har roet seg ned. Innimellom, for eksempel når det er helt, helt stille inne i valrosskroppen og man bare vet at nå soves det. Da er vi visst to likevel.

Du og jeg, knøttet. Nå legger vi oss.