Det er makt i de foldede hender

- iblant får man salmer over seg.
Helt uten grunn.
Kanskje en engel hvisker deg noe i öret. Nynner noe, fra barndommen, som er trygt.

Är du på bra humör?
- kollegaen i kafferommet antar at plystring er likestilt med glede.
Jeg stusser litt, humöret var forsåvidt dårlig, men det snudde igjen.
Og melodien jeg plystret er noe jeg hörte på radioen rett för jeg ble avbrutt av noen som ville ha en tjeneste.

Kollegaen i kafferommet er ugift, hyggelig, oppegående, i passende alder, og liker meg. Jeg har til gode å finne et passende tidspunkt å nevne at jeg ikke er ledig på markedet. Det faller seg bare ikke naturlig. Og jeg föler meg lett råtten som fortsetter å glede meg over
en meget uskyldig "vi liker hverandre"-tone.

At en dag kan svinge sånn. Flink, elendig, motlös, mindre motlös, ta-seg-sammen, hyggelig, ganske flink, helt ok, konstruktiv.
Når den omsider har kommet seg stabilt opp
föles det som om en engel har nynnet noe
i öret mitt.

"Kall på meg, og du hjelpen skal få"