Det er så stor forskjell på

å ha fast jobb med noe man faktisk gjör ganske bra
og å
gå på ungdomsskolen og velge videregående og hvilken linje man skal satse på
gå på videregående og söke seg til universitetet gå på universitetet og lure på hva f*en man skal med dette da

jobbe på universitetet men ha tidsbegrenset horisont på virksomheten.

Det er også stor forskjell på å
jobbe med det man er utdannet til og oppdage at det jeg kan trengs, ganger to

og å
gå på universitetet og synes at det stort sett er ganske interessant men innbille seg at dether er alt for teoretisk, det kan da ikke väre noen som trenger dette...
(Det viser seg at det er det...)

Det er milevis forskjell på å

väre ferdigutdannet men uten jobb og föle seg ydmyk med hatten i hånden og lure på hva man skal bli når man blir stor, selv om man er ganske stor allerede

og å ha

havnet rett og merke at det virker som om et forblöffende antall mennesker syns at akkurat JEG er den som bör löse dette problemet. Mystisk nok. Og det neste. Og kommer jeg til å ha tid til ferie neste uke, egentlig? Antagelig ikke.

Det er også forskjell på å

väre mer eller mindre sökende; kommer jeg noensinne til å finne noen

og å

fastslå med störste mulige sikkerhet at det er vi to. Det påvirker også valg. For det er

stor forskjell på å ha den spennende jobben på "feil sted", få det relativt höyt hengende stipendet på et annet, feil sted

og å

få "ja takk, begge deler". (lucky bastard!)

Og
Når det går mindre tid, tanker og kraft til å lure på resten-av-livet og er-dette-rett og hva-skal-jeg-bli-når-jeg-blir-stor blir man plutselig så forblöffende fokusert.
Når det ikke hersker forvirring om retningen er det bare å peise på.
Selvfölgelig ikke helt uten kart og kompass.
Og föle seg
nyttig
dyktig
satt pris på
(summa summarum bekreftet)


men også litt overarbeidet...