Oppfordring?

"Du har ikke oppdatert bloggen din på en stund", kommenterte bloggens antagelig eneste leser som husker linken fra måned til måned.
"Det er kanskje ikke like mange angster?"

Åjo.
Men de er forskjellige.

Og har kanskje ikke like poetisk form. "Over de urder blå", liksom. Hvor tar jeg det fra?



Men det som skjedde var jo at når Gjendineggen var passert dukket det opp et helt nytt landskap; å komme hjem.
Og jeg vet at jeg sa "jeg vet at det er irrasjonelt av meg, men jeg er liksom redd for at jeg kommer til å se deg mindre når jeg flytter tilbake. Nå ser jeg deg jo hele tiden når jeg ser deg, men vi er jo så travle begge to..."
Han sa "vi får vel flytte sammen da" og så var det ikke mer med det.


Er det noe som er sikkert i livet er det at tiden går.
Plutselig er det tre helger igjen. 20 dager. Et bad som skal pusses opp ferdig, rom å male. Tiden går selv om en ikke er ferdig.
Og når vi ikke jobber, når jeg kryper inntil deg, når du kryper inntil meg, når verden er varm og myk og mörk og när.
Når du står opp först, når jeg venter på å stå opp for å bare se litt.


Ah, magnificent. Det er noe med den vinkelen der, svaien over, du vet...
- Du er så... (söt?), sier jeg, men endrer til snygg! som er det beste synonymet der og da.
- Du är också snygg, sier han. Hvilket jeg slett ikke forstår, men det spiller ingen rolle.



De nye krisene handler mer om når vi skal gå til IKEA.
Hele tiden, tydeligvis.

Men det er jo en god ting. I og for seg.