Litt som kusma

Da jeg var liten, kanskje 5-6 år , fikk jeg kusma mens vi var på besøk hos Bestemor. Jeg husker ikke om det egentlig var spesielt ubehagelig. Antagelig var det det. Det jeg husker er at jeg når jeg våknet om morgenen følte jeg meg bedre og trodde at NÅ!

Lykken varte til jeg kom ned i førsteetasje og noen løftet meg opp til speilet. Da så jeg at jeg så ut som en overdimensjonert berlinerbolle og begynte å gråte.

Følelsen av ubehag vokste også med en gang jeg fikk se meg selv.

Nå for tiden er det berlinerbolletilstander i midtregionen.
Heldigvis har vi ingen gode helfigurspeil hjemme. Fra brystet og opp kjenner jeg igjen meg selv. Og det er faktisk ganske uvanlig å titte ned hele tiden. Ergo lever jeg nå i lykkelig livsløgn om at det ikke er noe særlig der som har med meg å gjøre.

Faktum er at det jo egentlig ikke ER min mage. For tiden er den under framleie. En slags korttidskontrakt med avtale om flyttehjelp.