Tullejenta...

Grubler.
Fram, rundt, tilbake.
Slås av at jeg burde bruke Newton mer. Om et legeme ikke utsettes for ytre krefter fortsetter det i samme retning.
Og siden mandag har ingenting skjedd, så jeg burde kjenne meg glad og tilfreds med koselig prat og ord om å slå sine pjalter sammen.

Det som har skjedd er at jeg har begynt å tvile på magien vår.
På at det kan väre så bra.
På at vi har noe som gjorde at vi bare ble dratt til hverandre.
At vi har noe som gjorde at jeg kjente ham för jeg kjente ham, og omvendt.
Kan det virkelig stemme?

A safe place.
Noe av det beste i verden er å ligge i sengen hans og hvile mens han er på vei, 'skal bare'.
Og kommer inn og gir meg et kyss.

Kanskje jeg begynner å tvile på at han kan like meg nå som han kjenner meg.
Nå som alt jeg er redd for begynner å tyte fram blant sprekkene.
Neimen om jeg vet.
Jeg vet bare, at, - jeg kompliserer alt
og overdriver betydningen av at det har gått lang tid uten å snakke i telefonen (siden mandag).

PMS hele @¡£€!"##¤& tiden.