Nå får det väre nok!
Denne overströmmende sentimentalitet som har oversvömmet julen
har tilsynelatende ingen ende.
Jeg, dens mest lidende offer, går rödkantet omkring
med hjertebank og snue
et offer for fölelsesstormenes lunefulle kast,
nå er det
Nok
(Du styrter meg ned
i et ragnarokk.
En eneste klang
i din röst er nok.
Du löfter meg opp
i de saliges flokk.
Et eneste smil
av din munn er nok.)
Fra salig lykke (jubel over vi-et) til dyp fortvilelse (det kan da aldri gå bra)
offer for eldgamle rytmer
drömmer om nytt liv,
forbannede x-kromosomer.
(Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!
Dig vil jeg dypt og blivende bevare
i digtets evige, unge alabast!)
Frustrert over dager som blir offer for omstendigheter,
og ordene som snublende nekter å sies
freser jeg enstavelsesord
(ser du, jeg er en furie, kan du leve med henne??)
mens jeg fristes av naken hud der t-skjorten har glidd opp,
sier "ingenting" mens jeg blir snust på (kan jeg da virkelig lukte SÅ godt),
feller jeg nok en tåre
over - virkelig ingenting.
Så kommer den lange diskusjonen tilbake igjen,
den pågående, den om alder og klokker og snart - hvor snart?
ekteskap og lignende.
Hvorfor så utålmodig? Jeg skyller på biologiens makt, jeg som ikke kan UTSTÅ sosiobiologien.
Sovnende felles ennå en tåre over livets mirakel
- som at det finnes et oss -
Og man forbanner sin klisjéfylte kvinnelighet
(forbannede x-kromosomer),
nå får det sannelig väre nok.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment