Våkner av meg selv, klokken seks - til tross for døgnrytmen (i seng to, opp ni-ti), og til tross for at leggetiden var ett. Kanskje på grunn av, kanskje til tross for, noen centiliter Cragganmore for å sørge for nervå og stemmen. Det var litt labilt etter korøvelsen.
Som sagt, våkner av meg selv, med tanken i hodet at "Men jeg vil jo forske OGSÅ".
Kvelden før har jeg fått ideer om nye arenaer å søke jobb på, om nå målet er å beholde geografien. De er gode og selvfølgelig en anelse angstfylte, men hva er ikke det.
Så konklusjonen blir at jeg ikke vet hva jeg vil, men at det involverer å helst ha Göteborg som base resten av livet, men med eventuelle utflukter ut i verden. Og at jeg ikke ennå er klar til å gi slipp på det smale perspektivet som forskning innebærer - til tross for at jeg er flink til å tenke bredere.
Selvtilliten svinger. Kan jeg overhodet noen ting? Slike nissetøystanker dukker opp, til tross for at jeg vet at det kommer an på hvor perspektivet ditt er. Målt mot fjøsnissene jeg synger med er jeg overkvalifisert til administrasjon.
Og jeg vil ha mann (og barn), i Skandinavia. Denne delen av framtidsscenariet er viktigere enn jeg uttrykker i dagligtale. Hvordan jeg er kombinert med hvilke rammebetingelser jeg skaper om jeg gjø slik eller sånn kan ha innvirkning på den utviklingen, i hvert fall frykter jeg det, og det er en ikke ubetydelig faktor i ambivalensen og angsten og alle de andre symptomene på at en eksistensiell beslutning er i gjære.
Våkner seks, og føler meg egentlig ganske bra, fordi aha-opplevelser om hva jeg vil gjør meg mer i stand til å forsøke å skape nettopp slike muligheter. Leser omigjen mailen, smiler, og skriver et svar som ikke er utydelig eller uhyggelig men tvert imot.
Så leser jeg omigjen den forrige i lys av hans svar, og ser, at det var ikke så uhyggelig som jeg fryktet.
En ting til jeg tror jeg vil ha.
No comments:
Post a Comment