I en parallell virkelighet.

Et eller annet sted, i et parallelt univers, finnes kanskje en versjon av meg som ikke er så molefunken nå. Som er flinkere til å bryte med såkalte venner som ikke er det. Jeg vet ikke, kanskje ville jeg ikke likt henne så godt om hun var det.

Den parallelle meg kan godt være flinkere til sånt som jeg syns er litt vanskelig. Å få til noe som ligner en date med noen som er litt fremmed. Å vise at hun liker noen før ting er avklart og enklere. Litt bedre i alle fall.

Mens vi er igang kan vi regne med at hun andre padler i kajakk galant, selv om det er kaldt, og ikke hadde issues med pardans som ung. For balansens skyld antar vi dog at hun overhodet ikke kan synge, og er misunnelig på de som automatisk blir gode venner med barn. Og selv om hun kanskje kan spise hva hun vil uten å tenke på BMI og denslags har hun neimen ikke flammehår langt ned på ryggen. Det tror jeg nemlig ikke.

I det parallelle universet finnes en meg som er ennå litt barskere og flinkere og tøffere og jeg tror neimen ikke at jeg liker henne. Hun virker nemlig ikke spesielt snill, og i hvert fall ikke noe ydmyk.

There's a new kid on the block,
and boy, that kid is tough,
that new kid punches hard,
that new kid plays real rough,
that new kid's big and strong,
with muscles everywhere,
that new kid tweaked my arm,
that new kid pulled my hair.

That new kid likes to fight,
and picks on all the guys,
that new kid scares my some,
(that new kid's twice my size),
that new kid stomped my toes,
that new kid swiped my ball,
that new kid's really bad,
I don't care for her at all.

(Jack Prelutsky)